Før i tiden fikk man høre at solidaritet og forsoning var en utopi. Den eldre generasjonen mente det var for vanskelig å endre folk og tingenes tilstand. Man skulle nesten tro lærerne hadde en agenda med å lure den yngre generasjonen inn i en tanke om at det ikke går an å skape noe nytt og positivt.

Men solidaritet og altruisme er fortsatt en mulighet, selv om den foreløpig fortsatt er en utopi.

Er det et slike samfunn vi egentlig vil ha, som gir status til dem som tjener mest, og ikke ser fellesskapets beste? Hva skjer når etterspørsel og behov forsvinner og vi kan velge selv hvordan vi vil få tak i maten vår? Er Koronakrisen ett tidspunkt å se på disse strukturene på nytt, og kan vi i det hele tatt skape solidariske samfunn? Er det så lett å bare snu trenden?

Deltakere som tenker altruistisk

Skal man bygge opp altruistiske samfunn må de til å begynne med koples fra det kapitalistiske systemet og være helt uavhengige. Det er ikke sikkert samfunnet vil akseptere, med tanke på at de må ha eget land og egne regler. Det kan hende man kan samle inn penger for å kjøpe land, som deretter stenges ute fra hele verden. Slike samfunn kan starte i det små og vokse seg større etter hvert. De rike i verden lever litt på denne måten, uten å bidra til fellesskapet i nevneverdig grad.

Hierarki

For å få til samfunn der alle jobber for alle, vil man måtte ha en form for hierarki. Slike system har lett for å bli ødelagt av maktbegjær og andre lyster. Men hierarki kan fungere, det har vi sett i organisasjonsteori og praksis, og i såkalte diktatoriske samfunn. Dersom man lager et system det deltakerne naturlig øker sin posisjon (for eksempel ved alder) eller kjønn, vil det kunne fungere. Det er avhengig at deltakerne har lik integritet over tid.

Mye hardt arbeid

Å lage autonome samfunn er veldig mye hardt arbeid. Hardt arbeid passer godt for noen, ikke alle. Det å tro at husarbeid eller omsorg for barn er hardt arbeid, har ikke prøvd. Tanken om at alle funksjoner i samfunnet er like viktige er noe som er felles for altruistiske samfunn. Det motsatte seg vi i kapitalistiske samfunn. Kapitalisten skryter av sin posisjon og forbruk, selv om det bare er en brøkdel av den fattige sine ytelser.

Jobbe mot et felles mål

Slike samfunn som er bærekraftige kan få hjelp ved at det fins en ytre fiende eller et større mål man jobber mot. Nedsablingen av naturen kan være et slikt mål, og det er viktig i dag at samfunnet generelt ser denne faren. Problemet oppstår når noen benekter at det er noe problem. Disse har også vanligvis makt over som de utnytter med vold eller trusler.

En stor naturkatastrofe

Det som mange glemmer i den store sammenheng, er at nye samfunn kan bli tvunget fram. Det at vi stadig øker vår menneskelige aktivitet, tærer mer på naturen enn vi aner. Naturen fungerer på den måten at den er robust helt fram til at den når et vist punkt. Da faller det sammen som et korthus. En slik katastrofe ser det ut til at vi står over nå. Dette vil kunne føre til ustabilitet, krig og død. Men det kan gi altruismen en ny sjanse.