RI Norge er meget skuffet over hvor lite plass habilitering og rehabilitering har fått i Stortingsmeldingen. Helhetlig habilitering og rehabilitering handler i svært stor grad om samhandling mellom ulike faggrupper, ulike etater og ulike forvaltningsnivå. Rehabiliteringstjenestene burde derfor hatt et klart hovedfokus i denne meldingen. Habilitering og rehabilitering burde vært brukt som et hovedutgangspunkt både når man skulle beskrive dagens utfordring innen helsevesenet og når det gjelder å beskrive framtidige samhandlingsmodeller som må til for å bedre samarbeidet om den enkelte pasient og bruker. Det er viktig å merke seg at en satsing på habilitering og rehabilitering kan betraktes som en investering både for samfunnet og for det enkelte individ. Økonomisk og faglig satsing på dette fagfeltet vil kunne bidra til bedre økonomi for samfunnet og til bedre funksjon og livskvalitet for den enkelte. Med andre ord – dette er en ”vinn – vinn” situasjon.
RI – Norge har imidlertid store forventinger til at Stortinget kan bidra til at habilitering og rehabilitering kan få den plassen feltet fortjener i forbindelse med den pågående behandling i Helse- og omsorgskomiteen.
Samhandlingsreformen beskriver fem hovedgrep, og RI Norge vil kommentere dette ut fra hvordan rehabilitering er ivaretatt i disse hovedgrepene.
Hovedgrep 1. Klarere pasientrolle
RI Norge er glad for at man i stortingsmeldingen påpeker behovet for tydelig og reell medvirkning for dagens pasient/brukere. Dette vil gjelde på alle arenaer hvor pasienten/brukeren er i sin rehabiliteringsprosess.
Stortingsmeldingen foreslår at pasientforløp gjøres som en felles referanseramme for alle aktører innen helse og sosialtjenesten, og at dette utvikles som samarbeid mellom brukerorganisasjoner, profesjonsorganisasjoner, kommuner og spesialisthelsetjeneste. RI Norge er glad for at dette kommer så tydelig, og vil understreke behovet for at disse forløpene tar inn i seg den livsvarige oppfølgingen mange rehabiliteringspasienter trenger. RI Norge vil imidlertid peke på at det også er av svært stor betydning at helse- og sosialtjenesten har et aktivt samarbeid med andre etater og instanser.
RI Norge støtter at det etableres en lovpålagt plikt for kommunen å sørge for personlig koordinatorer for pasienter med behov for koordinerte tjenester. Dette kan også danne grunnlaget for at Individuell plan skal kunne bli et reelt virkemiddel for den enkelte. Men vil samtidig påpeke at dette fordrer kompetanse og ressurser i kommunene på et helt annet nivå enn dagens for å ivareta dette. RI Norge ser det som hensiktsmessig at koordinatoren har et ansvar for å bidra til en koordinering av alle aktørene som inngår i pasientens rehabiliteringsforløp, - ikke bare innen helse og sosial tjenestene.
Hovedgrep 2. Ny fremtidig kommunerolle
RI Norge er glad for at man ser betydningen av at tjenester kan ytes nær der pasienten bor og lever. Samtidig er det på sin plass å påpeke at oppgaver og ressurstilgang for kommunene ikke har stått i god relasjon til hverandre. Erfaring tilsier også at kommunene må ha sterke føringer på hvilke tjenester de skal levere for å sikre tilstrekkelig dimensjonering på enkelte tjenester og unngå store forskjeller i Norge.
Det er vesentlig at kommunen har både tilstrekkelig fagkompetanse, tilstrekkelig forskning og stort nok vurderingsgrunnlag for å utvikle kvalitativt gode tilbud for pasienten. RI –Norge har merker seg at regjeringen legger opp til at kommunene skal kunne inngå et samarbeide på frivillig grunnlag for å sikre gjennomføringen av reformen. RI Norge mener at det vil være av avgjørende betydning at mindre kommuner utvikler et bærekreftig, forpliktende og langsiktig samarbeid dersom det skal bli mulig å gjennomføre en slik reform og unngå enda større ulikhet i tjenestetilbudet til befolkningen, avhengig av i hvilke kommune man bor i.
RI Norge vil også påpeke at det blir svært viktig at man ikke bygger opp interkommunale strukturer som gir nye administrative og byråkratiske systemer på siden av de formelle forvaltningsnivåer.
Hovedgrep 3. Etablering av økonomiske intensiver
Stortingsmeldingen beskriver et økonomisk system som gir kommunene økonomisk mulighet til å medfinansiere spesialisthelsetjenesten, eller velge å opprette det tilbudet kommunens innbyggere trenger ved å etablere dette selv, noe som kan føre til en stor oppgaveforskyvning mellom det statlige og det kommunale nivå. Vi vil understreke at dette ikke må føre til at rehabiliteringstilbudet svekkes verken kvalitetsmessig eller kvantitetsmessig.
RI Norge har en klar formening om at det er underkapasitet på rehabilitering på alle nivåer, Vi er svært usikre på om de foreslåtte økonomiske incentivene vil virke slik at rehabilitering og habilitering faktisk blir prioritert. Vi er redd for at rehabilitering fortsatt vil komme i skvis mellom den spesialiserte medisinske behandling i 2. linjetjenesten og pleie- og omsorgstjenestene i kommunene. RI Norge mener at man i en overgangsperiode må øremerke midler til dette dersom man skal lykkes.
Hovedgrep 4. Spesialisthelsetjenesten skal utvikles slik at den i større grad kan bruke sin spesialiserte kompetanse
RI Norge vil peke på at mange med varige funksjonsnedsettelser vil ha behov for rehabilitering mange ganger i det lange forløpet, og at det er nødvendig at spesialisthelsetjenesten må utvikle rehabiliteringsprogrammer som er relevante i forhold til de ulike fasene i dette perspektivet.
RI Norge ser også at det er behov for tydelige informasjonskanaler for hvilke rehabiliteringstjenester som finnes, og vil oppfordre til at de koordinerende enhetene blir bedre kjent og styrket.
Hovedgrep 5 Tilrettelegge for tydeligere prioriteringer
RI Norge ønsker tydeligere prioriteringer velkommen og at dette kan være et utgangspunkt for å gi forutsigbare rehabiliteringstjenester til personer med varig nedsatt funksjonsnedsettelse. Samtidig vil RI Norge advare mot en tendens der tilbudet innen spesialisthelsetjenesten kun er en rettighet knyttet til vurdering og ikke en rettighet knyttet til rehabiliteringstilbud. (jmf prioriteringsveilederne)
Samhandlingsreformen fordrer vesentlig mer og annen kompetanse i kommunene og det vil derfor understrekes at utdanning og forskning må få en sentral rolle i gjennomføringen av denne reformen.
KONKLUSJON:
RI – Norge er i utgangspunktet positive til de grunnleggende intensjoner med denne reformen, men er usikre på om virkemidlene er sterke nok og treffer godt nok
RI Norge er svært skuffet over det mangel på fokus som ligger på habilitering og rehabiliteringsfeltet i meldinga. Stortinget må gjøre betydelige grep for å sikre at dette blir en Samhandlingsreform hvor habilitering og rehabilitering vil stå i fokus. Vi krever derfor at det utarbeidelses en egen, forpliktende opptrappingsplan for dette feltet. Vi krever også at det øremerkes økonomiske midler til å kunne gjennomføre en slik omfattende reform.
Vi ber Stortinget sørge for at det blir gjort konkrete grep mht det interkommunale samarbeid for at denne reformen skal kunne ha en mulighet til å lykkes med sine intensjoner.
