Rehabilitation International Norge (RI) mener at prop. 91 L slik det foreligger ikke godt nok innfrir de krav til en styrket satsning på rehabilitering som Stortinget har gitt uttrykk for i sin innstilling til Samhandlingsreformen, Inns1. 212 S (2009-2010).
Kapittel 1: Formålsparagrafen
RI mener at lovens formålsparagraf gir klart uttrykk for kjernen i de oppgaver de kommunale helse- og omsorgstjenestene skal sørge for. Vi synes det er gledelig at forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring er av sykdom, skade, lidelse eller nedsatt funksjonsevne er satt opp som første punkt. Det viser et sterkt mål om ikke bare å fokusere på sykdom, men i større grad bygge opp om det friske og mestring av konsekvenser som ikke kan helbredes. Dette er også kjernen i rehabiliteringsvirksomheten, men formålet følges imidlertid ikke godt nok opp i selve lovteksten. RI’s innspill vil derfor rettes mot om lovforslaget for øvrig bygger opp under den gode formålsparagrafen.
Kapittel 3: § 3-2 Kommunenes ansvar for individ og grupperettede helse- og omsorgstjenester
RI foreslår en sterkere presisering av krav til kommunenes ansvar for rehabiliteringstjenester i lovteksten under § 3-2: (tillegg til lovteksten er satt i kursiv)
5. Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering, herunder
a) Opptrening; fysisk, kognitivt og sosialt
b) Tilrettelegging
c) Råd og veiledning
d) Arbeidsrehabilitering
Det må være et krav at kommunene sørger for mulighet til opptrening. For noen brukergrupper vil dette best ivaretas ved et opphold på opptrenings- eller rehabiliteringsinstitusjon. Andre brukergrupper er best tjent med opptrening i nærmiljø og/eller i eget hjem.
De fleste har behov for tilrettelegging i hjemmet, eventuelt på arbeidsplass eller på skole/utdanningsted. Tilrettelegging kan inkludere utprøving, tilpassing og opplæring i bruk av tekniske hjelpemidler, endring av fysiske omgivelser og/eller inkludere tilrettelegging av oppgaver og endring av rutiner i dagliglivet.
Råd og veiledning er rettet mot å øke mestring for personer som skal lære seg å leve med endret funksjon eller kronisk sykdom. Råd og veiledning for funksjon i eget hjem er ofte et viktig ledd i en rehabiliteringsprosess, både for den som er rammet og for dennes pårørende.
RI ber derfor helse- og omsorgskomiteen om å sørge for at innholdet i § 3-6 i lovutkastet som nå er fjernet i proposisjonen må gjeninntas i lovteksten. Denne paragrafen pålegger kommunen å tilby ”opplæring i dagliglivets praktiske gjøremål til pasient, bruker og pårørende som har særlige hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller andre årsaker”
Kommunene må også sørge for at råd og veiledning må være tilgjengelig i et lavterskeltilbud som lærings- og mestringssentra, gjerne kombinert med aktivitetstilbud og helsefremmende aktiviteter som frisklivsentralene mm. Her vil et samarbeid mellom helsepersonell og brukerorganisasjoner være hensiktsmessig. Krav til råd og veiledningstjeneste bør framgå i forskrift med klare kvalitetskrav.
Arbeidsrehabilitering må være tema i helse- og omsorgstjenestene, fordi
kommunenes ansvar når det gjelder tiltak rettet mot arbeid og arbeidsplass, er uklart i dag. De helsefaglige sidene av arbeidsrehabilitering dekkes ikke tilfredsstillende verken av NAV eller kommunehelsetjenesten. Det er et stort behov for å klargjøre helse- og omsorgstjenestens ansvar i forhold til tilbakeføring til arbeid. Derfor bør dette eksplisitt nevnes i loven.
Kapittel 4: Krav til forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet
Helse- og omsorgstjenestene som tilbys skal være forsvarlig. Forsvarlighetsbegrepet knyttes her til; kommunens plikt til å tilrette tjenestene, helsepersonelles individuelle krav om å yte forvarlig yrkesutøvelse (helsepersonell-loven § 4) og krav om verdige tjenester. Forsvarligheten retter seg ikke mot kommunens plikt til et faglig forsvarlig innhold. Det stilles heller ikke krav til at helsehjelpen ytes av autorisert helsepersonell, eller krav til kompetanse. Det er en svakhet som må rettes opp i veiledere og kvalitetsindikatorer. Skal tjenestene være forsvarlige må kommunen forpliktes til å følge Helsedirektoratets retningslinjer og melde avvik når dette ikke er tilfredsstillende ivaretatt. Klare retningslinjer og standarder gir både brukerne et mål på hvilke tjenester de har krav på og et grunnlag for å klage ved manglende tjenester. Det gir også fagpersonene klare forventninger til faglig forsvarlig yrkesutøvelse.
Kapittel 6: Samarbeid mellom kommuner og regionale helseforetak
Lovforslaget legger opp til krav om samarbeidsavtaler og en konkretisering av innholdet i avtalene. Det er positivt. RI er imidlertid bekymret for hvordan rehabiliteringstilbudet blir ivaretatt i dette samarbeidet. Vår erfaring er at dette fagfeltet lett blir nedprioritert i spesialisthelsetjenesten og at samhandlingsreformen legitimerer at dette ansvaret overføres til kommunene. Det er imidlertid av vesentlig betydning at spesialisert rehabilitering ikke svekkes i spesialisthelsetjenesten slik at kommunehelsetjenesten får nødvendig faglig veiledning. Spesialisthelsetjenesten må også bidra i forsknings og utviklingsarbeid innen rehabiliteringsfeltet.
Kapittel 7: Individuell plan, koordinator og koordinerende enhet
RI mener det er positivt at kommunene blir pålagt gjennom loven å sørge for individuell plan (IP), koordinator og koordinerende enhet. Departementet må imidlertid på disse områdene gi nærmere bestemmelser som klargjør kommunenes ansvar og krav til innhold, kvalitet, kapasitet og kompetanse på tjenesten.
Kommunen må også forpliktes til å sørge for at innholdet i IP følger de nasjonale retningslinjene som utarbeides av Helsedirektoratet på ulike områder og at nødvendige tjenester blir gitt. Nødvendige tjenester skal heller ikke utelates i en IP med begrunnelse om at kommunen ikke har de ressurser eller den kompetansen tjenesten krever, slik det oppleves i rehabiliteringstjenestene i dag.
Koordinerende enhet er i dag pålagt kommunen i forskrift. Allikevel viser en undersøkelse fra Helsedirektoratet at mange fastleger ikke kjenner til denne enheten, og da sannsynligvis heller ikke de kommunale rehabiliteringstjenestene. Krav til koordinerende enhet må tydeliggjøres.
Kapittel 11: Finansiering
RI ser med bekymring på en medfinansieringsmodell for kommunene som ikke innebærer en reel ressursøkning. Skal kommunene overta flere oppgaver og styrke sine tjenester må det medføre friske ressurser. RIs erfaring er at rehabiliteringstjenesten ikke er noen ”budsjettvinner” i kommunene, og en tjeneste som også ofte opplever nedskjæringer. Dette vil være i strid med den nye lovens formål.
KONKLUSJON
RI mener at rehabiliteringsfeltet må styrkes og tydeliggjøres i loven. Videre har RI merket seg at det i lovteksten fastslås at Kongen kan gi nærmere forskrifter. Vi synes at det i lovteksten bør formuleres at det skal gis slike forskrifter på flere områder, bla når det gjelder forhold som berører kvaliteten på de ulike tjenester.
Jan A. Monsbakken
leder
