Det er etter hvert blitt et stadig sterkere fokus på forhold i omgivelsene som fungerer som fysiske eller sosiale barrierer og virker funksjonshemmende på individets livsutfoldelse.Funksjonshemmedes egne organisasjoner har lansert det som kalles «den sosiale modellen». Den anser at hovedårsaken til funksjonshemningen er fysiske og sosiale omgivelser som virker funksjonshemmende. Det kan være manglende heis eller tilgang til kollektivmidler og bygninger, kulturelle oppfatninger og manglende sosial integrasjon. Modellen har hatt stor innvirkning på tenkning og politikk som gjelder funksjonshemning.
Den offisielle definisjonen av funksjonshemning som brukes i Norge er anvendt i St.meld. nr. 8 (1998-99) ”Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001”, og i senere dokumenter som bl.a. NOU 2001: 22 ”Fra bruker til borger” og St.meld. 40 (2002-2003) ”Nedbygging av funksjonshemmende barrierer”:
«Til grunn for denne meldinga ligg ei forståing av funksjonshemning som eit mishøve mellom individet sine føresetnader og krav frå miljøet og samfunnet si side til funksjon på område som er vesentlege for å etablere og halde ved lag eit sjølvstendig og sosialt tilvære» (s. 15).
Nedsatt funksjonsevne og funksjonshemming
I St.meld. 40 ”Nedbygging av funksjonshemmende barrierer” redegjøres det for begrepene nedsatt funksjonsevne og funksjonshemning:
”Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner. Dette kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses-, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv funksjon, eller ulike funksjonsnedsettelser pga. allergi, hjerte- og lungesykdommer.
Det er ingen selvfølge at personer med nedsatt funksjonsevne blir funksjonshemmet. En funksjonsnedsettelse behøver ikke resultere i begrensninger i samfunnsmessig deltakelse. Funksjonshemning oppstår når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.”
Tradisjonelt har funksjonshemning vært sett på som en egenskap ved individet – den funksjonshemmede personen. Det har vært nært knyttet til en medisinsk forståelse, hvor funksjonshemning sees som en konsekvens av sykdom, lyte eller andre biologiske avvik. I løpet av de siste 20 årene har den biologiskmedisinske forståelsen blitt utfordret. Det er blitt pekt på at en slik forståelse ikke tar tilstrekkelig hensyn til samfunnet som omgir personen.
Dersom trapper byttes ut med ramper og heiser så er ikke en rullestolbruker like funksjonshemmet som tidligere. Likeledes er døvhet mindre funksjonshemmende i et miljø der mange kan tegnspråk. Tilsvarende vil personer med nedsatt funksjonsevne i mange enkeltsituasjoner ikke være funksjonshemmet.
